18 16

Pantotenate kinase-assosiert nevrodegenerativ sykdom

Beskrivelse av diagnosen

Forkortes PKAN
Tilhører gruppen nevrodegenerative jernavleiringssykdommer (NBIA)

Foto: Gutt med PKAN spiller på trommeTilstanden er en av flere alvorlig fremadskridende sykdommer med økt jernavleiring i hjernens dype kjerner (basalganglier). Den engelske betegnelsen er neurodegeneration with brain iron accumulation (NBIA). PKAN er den vanligste av NBIA-tilstandene og utgjør cirka halvparten av tilfellene.
 
Diagnosen het tidligere Hallervorden-Spatz’ sykdom etter de to legene som beskrev den i 1922. På grunn av deres uetiske utøvelse av legeyrket under andre verdenskrig, har diagnosenavet de senere årene blitt erstattet med en forkortelse for den biokjemiske forstyrrelsen vi nå vet er årsak til sykdommen, nemlig pantotenat kinase-assosiert nevrodegenerativ sykdom (PKAN).

Sykdommen infantil nevroaxonal dystrofi (også kalt Seitelbergers sykdom) ble tidligere oppfattet som en variant av PKAN, men er trolig en egen sykdom.

I denne videoen forklarer overlege Jeanette Koht kort hva PKAN er:



Forekomst

Sykdommen er svært sjelden. Forekomsten i Norge er ikke kjent, men internasjonalt angis 1-3 tilfeller per million.

Figur som viser at PKAN er den vanligste av NBIA-sykdommene

Årsak

Sykdommen skyldes en feil på genet PANK2 på den korte armen av kromosom 20. Dette medfører svikt i dannelsen av proteinet pantotenat kinase, som er nødvendig for dannelsen av koenzym-A fra vitamin B5 (pantotenat). Proteindefekten gir forstyrrelser i stoffskiftet i cellene. Dette fører til opphopning av aminosyren cystein og jern i noen av hjernekjernene (basalgangliene). Disse kjernene spiller en viktig rolle i kontroll av kropps- og øyebevegelser, men også emosjoner, motivasjon og initiativ. Det er ennå ikke klarlagt på hvilken måte denne opphopningen av stoffer medfører skade.

Figur som viser hvor basalgangliene befinner seg i hjernen
 
Arvelighet
Genfeilen arves autosomalt recessivt (vikende), det vil si at begge foreldre må være bærere av arveanlegget for at barnet skal få den. Gjentakelsesrisiko for paret er 25 % i hvert nytt svangerskap. Sykdommen opptrer som regel uten kjente tilfeller i slekten og kan skyldes spontane endringer (mutasjoner) i genet.

Symptomer, komplikasjoner og forløp
Det er stor variasjon i symptomer, fra lette til svært alvorlige og raskt fremadskridende. Sykdommen viser også stor variasjon i debuttidspunkt og prognose fra person til person.
 
«Typisk» variant: Hos 3/4 debuterer sykdommen med symptomer før 10 års alder, i gjennomsnitt rundt 3-4 år. Den starter som regel med forsinket motorisk og språklig utvikling. Ofte vil motorikken endres i avvikende retning og etter hvert (3-6 års alder) opptrer det ufrivillige rykkvise og slangeaktige dyskinetiske bevegelser. Typiske tidlige steder for disse ufrivillige bevegelsene er føtter, rundt munnen og med tungen. Etter hvert kan barnet innta forvridde stillinger og talen blir ofte vanskelig å forstå (dysartri). Det kan også bli vanskelig for barnet å svelge (dysfagi). Adferdsendringer og kognitive vansker kan vise seg. Øyemotoriske problemer forekommer og endringer i øyets netthinne viser seg hos mange etter hvert og gjerne med nedsatt nattsyn som første symptom.  Etterhvert som sykdommen progredierer  blir det nødvendig å bruke rullestol (ofte i tenårene) og spising kan bli en utfordring. Disse ungdommene har en betydelig forkortet levetid (mange dør i 20-årene), men dette skyldes ikke nødvendigvis sykdommen snarere enn komplikasjoner til den, som lungebetennelse o.l.
 
«Atypisk» variant: Hos 1/4 starter symptomene etter 10 års alder, eventuelt helt opp i voksen alder. Da kan den vise seg ved mindre markerte ufrivillige bevegelser som kan feiltolkes som uvaner eller tics inntil økende lærevansker og kognitiv svikt blir tydelig. Nedsatt syn kan komme gradvis flere år før de øvrige symptomene. Det rapporteres også psykiatriske symptomer hos disse personene i form av stemningslidelser og tvangslidelser, osv. Grad av funksjonssvikt og pleiebehov er variabelt, men disse personene kan ha tilnærmet normal levetid.

Diagnostikk
Det kliniske bildet kan, sammen med undersøkelse av en blodprøve med påvisning av endringer i de røde blodlegemers form, gi mistanke om diagnosen. Magnetskanning av hjernen (MRI) kan vise relativt karakteristiske forandringer. Spesielt er ”eye of the tiger”-tegnet (en ringformet kontrast i hjernekjernene) sterkt suspekt på tilstanden. Musklene kan være berørte og muskelenzymer i blodet kan vise forhøyede verdier. I slike tilfeller kan en vevsprøve tatt av en muskel vise spesielle forandringer ved mikroskopi og farging. Den endelige diagnosen stilles ved påvisning ved hjelp av en gentest for PANK2-mutasjonen.

Behandling
Det finnes per i dag ingen etablert behandling som helbreder eller angriper selve årsaken til sykdommen. Der ufrivillige bevegelser dominerer kan utredning i forhold til implantering av en elektrode i hjernen for å dempe de ufrivillige bevegelsene gjøres på Oslo Universitetssykehus Rikshospitalet.  Spasmedempende midler kan prøves enten gjennom munnen, eller i de mer alvorlige tilfelle som kontinuerlig infusjon i form av en baklofenpumpe. Andre spasmedempende midler: Artane (Trihezipentyl), diazepam og eventuelt botox ved behandling av enkeltmuskler.
 
Opplagring av jern i basalganglier finner sted ved PKAN. Deferipron er et kjent jernbindende middel brukt ved blodsykdommen Thalassemi blant annet. Deferipron  tenkes ha effekt ved PKAN. Deferipron utprøves nå i en randomisert dobbelt blindt forsøk med pasienter både i USA og i Europa. Nettstedet Clinical Trials har mer informasjon om utprøvingen.
 
Firmaet Retrophin Inc. kunngjorde i slutten av februar 2016 at EU-kommisjonen har godkjent utprøving av medikamentet RE-024 ved PKAN. Medikamentet er tidligere godkjent for utprøving i USA. Les mer om dette her.
 
Se anbefalte retningslinjer for oppfølging av personer med PKAN i denne artikkelen: Consensus clinical management guideline for pantothenate kinase-associated neurodegeneration (PKAN)
 
Andre aktuelle tiltak
Det er viktig at hele hjelpeapparatet samordner og yter sine tjenester på en slik måte at foreldrene ikke skal behøve å bruke unødvendig tid og krefter på å få den hjelp og støtte de har behov for. Personen med diagnose og pårørende må sikres god og tett oppfølging og hjelp på alle livets arenaer 

 
 
Takk til Selma Evenstad for bistand i utarbeidelsen av diagnoseomtalen.  
 
 

Kilder:

  • Schneider S, Hardy J, Kailash P, Bhatia. Syndromes of Neurdegeneration with Brain Iron Accumulation (NBIA): An Update on Clinical Presentations, Histological and Genetic Underpinnings and Treatment Considerations. Movement Disorders, vol. 27 No1, 2012.
     
  • Allison Gregory and Susan Hayflick. Neuordegeneration with Brain Iron Accumulation Disorders Overview. GeneReviews. Last revision april 2014. 

 

Denne teksten ble sist oppdatert i juni 2016.



Publisert: 14.04.2018