18 16

Tema

Ansvarsgruppe

Ansvarsgruppe er ikke regulert i lov eller forskrift. Hensikten med å ha en ansvarsgruppe er å sørge for koordinerte tjenester gjennom god informasjonsflyt mellom involverte fagpersoner og instanser og et forpliktende tverrfaglig samarbeid.
 
Ansvarsgrupper er en kjent arbeidsform knyttet til personer med nedsatt funksjonsevne, kanskje spesielt når det gjelder barn. For noen år tilbake ble individuell plan (IP) og koordinator innført som en rettighet for personer med behov for langvarige og koordinerte helse- og omsorgstjenester, jfr. pasient- og brukerrettighetslovens § 2 - 5 og helse- og omsorgstjenestelovens §§ 7 - 1 og 7 - 2. Etter dette er ansvarsgruppens funksjon svært ofte knyttet til utarbeidelse og oppfølging av IP. Den ledes som regel av den som er koordinator for IP der en slik plan foreligger, evt. av en oppnevnt koordinator der IP ikke foreligger.

I Helsedirektoratets Veileder om habilitering, rehabilitering, individuell plan og koordinator fra 2015 står det følgende på side 92:
”I noen tilfeller kan det være hensiktsmessig å etablere en tverrfaglig koordineringsgruppe eller plangruppe. Noen bruker benevnelsen ansvarsgrupper.”

Frambus erfaring er at det for barn, unge og voksne med en sjelden diagnose ofte er hensiktsmessig å etablere en ansvarsgruppe, og at denne også benyttes i utarbeidelsen og oppfølgingen av personens IP.  Les mer om IP under egen overskrift på Frambus temaside.
Begrunnelsen for dette er at personer som har en sjelden diagnose ofte har et syndrom eller sammensatte vansker av andre årsaker som kan skape komplikasjoner av medisinsk, psykolo-gisk, sosial, fysisk, pedagogisk og kognitiv art for helse, dagligliv, familieliv, utdanning, arbeid, fritid og sosialt liv. Dessuten representerer det en særlig utfordring at diagnosen er sjelden. Diagnosespesifikk kunnskap, kunnskap om hvordan diagnosen arter seg for hver enkelt person og familien, og hva det er viktig å ta hensyn til og legge til rette for gjennom hele eller deler av livsløpet, er av stor betydning. En fast ansvarsgruppe har i større grad forutsetninger for å opparbeide slik kunnskap enn mer eller mindre tilfeldige fagpersoner som samles til et tverrfaglig koordineringsmøte slik det foreslås på side 92 i den omtalte veilederen.

Ansvarsgruppen bør ikke være for stor, slik den samme veilederen også tar til orde for. Koordinator og personen med den sjeldne diagnosen eller pårørende der det er mest aktuelt, bør i fellesskap finne frem til hvem det er hensiktsmessig å ha med. Tre til syv personer i tillegg til personen selv/pårørende er ofte en passende størrelse, i følge helsekompetanse.no. Tjenesteytere som ikke sitter i ansvarsgruppen kan innkalles dersom det er saker det er ønskelig at de deltar på.

Sammensetningen av ansvarsgruppen bør revurderes i forbindelse med overganger. Dette gjelder både overgangen barnehage – barneskole – ungdomsskole – videregående skole, men ikke minst ved overangen til voksenlivet og flytting til eget hjem og oppstart i arbeidslivet. Aktuelle instanser i ulike faser vil ofte være helsesøster, barnehage, spesialpedagog, skole, PPT, fysioterapeut, ergoterapeut, fastlege, NAV og evt. representanter fra barne- eller voksenhabiliteringstjenesten.

Mange ganger vil opprettelsen av en ansvarsgruppe sammenfalle i tid med behovet for å utvikle en IP. Ansvarsgruppen bør møtes jevnlig, men hyppigheten bør avpasses den faktiske situasjonen. I stabile perioder er det behov for færre møter enn ved planlegging av overganger og i situasjoner der noe uventet oppstår. For barn, unge og voksne med en fremadskridende sykdom, bør ansvarsgruppen kunne opptre særlig fleksibelt og handlekraftig ved forverring av sykdommen.

Der ansvarsgruppen er opprettet rundt et barn, vil et viktig mål for gruppen være å støtte foreldrene i deres rolle som foreldre og avlaste dem mest mulig når det gjelder administrering og koordinering av tjenestene rundt barnet og familien. Ansvarsgruppen skal gjennom sin opptreden og virksomhet gjøre det enklere for familien å forholde seg til tjenesteapparatet slik at barnets og familiens totalsituasjon blir best mulig. Dette er særlig viktig i den første perioden etter at diagnosen er stillet når foreldre må tilpasse seg en helt ny livssituasjon. For personer med en sjelden diagnose og deres familie er det imidlertid som nevnt ovenfor også viktig gjennom øvrige deler av livsløpet.

De som deltar i en ansvarsgruppe for en person med en sjelden diagnose må alltid sørge for å sette seg inn i den aktuelle diagnosen og konsekvensene av denne for den det gjelder og familien. Det er nødvendig for å skape en grunnleggende felles forståelse i ansvarsgruppen for hva som kreves av tjenester, tilpasning og tilrettelegging overfor personen med diagnose og familie. I tillegg er det viktig at de som fagpersoner kan bekrefte personens/pårørendes fremstilling av sin situasjon når det er behov for dette. SINTEF Helses undersøkelse viste også at både den som selv har en sjelden diagnose og deres pårørende strever med å bli trodd når de forteller om sin situasjon. God diagnosespesifikk kunnskap og kunnskap om hele familien kan bidra til at ansvarsgruppen også ser behov for tiltak overfor for eksempel søsken og familien som helhet.

Ansvarsgruppen og arbeidet rundt IP fortsetter for mange å være av stor betydning ved overgangen fra barn til voksen og gjennom hele voksenlivet der mange med en sjelden diagnose jevnlig møter større og mindre utfordringer på flere livsområder. Dette gjelder både som ung voksen når det er mye som skjer rundt utdanning, arbeid og etablering i eget hjem, som voksen dersom det mye som skal følges opp til daglig og når personen blir eldre. Kunnskapen om godt voksne og eldre med en sjelden diagnose er svært begrenset, ettersom det tidligere kun var noen få som opplevde å bli godt voksne eller eldre. Nå vil mange ha behov for også å planlegge overgangen fra arbeidsliv til pensjonisttilværelse, og denne vil kunne komme tidligere enn for befolkningen for øvrig. Det gjelder både for de som har vært i det ordinære arbeidslivet og for de som har vært knyttet til vekstbedrifter eller andre tilpassede arbeids- og aktivitetsopplegg.

Koordinators rolle både i ansvarsgruppen og i arbeidet med IP er sentral. For at personen med diagnose/pårørende skal oppleve koordinatorrollen som avlastende, må de gjennomgående erfare at ord følges av handling. De må slippe å etterspørre at inngåtte avtaler følges. De må dessuten føle at det er verd det det koster dem å dele store mengder informasjon fra privatlivet med hele eller deler av en ansvarsgruppe. Tøssebro med fleres forskning gjennom mange år har vist at en stor andel foreldre opplever koordineringen av tjenesteapparatet som langt mer belastende enn det å ta seg av barnet med nedsatt funksjonsevne. Les mer om dette på Barne-, ungdoms- og familiedirektoratets nettsider om levekår for personer med nedsatt funksjonsevne.

Frambus erfaring er at ansvarsgruppen er tjent med å inneha fagkompetanse, men at handlingskompetanse og gjennomføringsevne også er viktig. Skriftlige avtaler med ansvarsfordeling og frister, fortrinnsvis basert på IP, kan bidra til at flere overholder sine forpliktelser og skape en økt ansvarsfølelse. Dette igjen kan bidra til økt aktivitet fra flere i ansvarsgruppen og et større felles engasjement. De ulike instansenes forståelse av og respekt for hverandres kunnskap og kompetanse, vil kunne utvikles når de virker sammen for å oppnå et felles resultat, samtidig som det kan bidra til å styrke personen med diagnoses/pårørendes tillit til tjenesteapparatet.

 
Denne artikkelen ble sist revidert 1. desember 2015
 

 

Publisert: 26.05.2005

Aktualiteter

Relatert materiell

Relaterte kurs