18 16

Mitokondriesykdommer

Beskrivelse av diagnosen

Mitokondriesykdommer er en fellesbetegnelse på en gruppe sykdommer som påvirker kroppens energiomsetning.

Alle celler i kroppen, bortsett fra røde blodceller, inneholder mitokondrier. Mitokondrier er små organeller som har som hovedoppgave å produsere energirike forbindelser kalt ATP som kroppens celler og organer kan bruke til sine oppgaver og funksjoner. Energibehovet til organet bestemmer antall mitokondrier i cellen, fra null til flere tusen.

Dersom man har en genfeil (mutasjon) som påvirker mitokondrienes evne til å produsere ATP, kan man få energisvikt i ulike organer i kroppen. Da har man en mitokondriesykdom. Ofte er det de mest energikrevende organene som rammes først, slik som nerve, muskel, øye, hjerne, hjerte og bukspyttkjertel. I prinsippet kan alle organer bli rammet dersom man har svikt i energiproduksjonen i mitokondriene.
 
Mitokondriesykdommer ble opprinnelig beskrevet som nevrologiske sykdomsbilder preget av muskelsvakhet, tretthet og spesielle forandringer i muskelvevet som kunne oppdages under mikroskop. Etter hvert ble man klar over at stoffskifteforstyrrelsen også kunne mistenkes ut fra andre kliniske tegn eller laboratoriefunn i blod og urin.
 
Det pågår mye forskning på mitokondriesykdommer, og listen over diagnoser som kommer inn under sykdomsgruppen øker stadig. Noen ganger regnes de samme diagnosene også med i andre sykdomsgrupper. For eksempel kan forstyrrelser i omdannelsen av fett til energi betegnes både som mitokondriesykdommer og som peroksisomale sykdommer. Et annet eksempel er mitokondriemyopatier, som både kan kalles en mitokondriesykdom og en muskelsykdom fordi energisvikten hovedsakelig rammer kroppens muskulatur. Myopati betyr syk muskel.
 
Mitokondriesykdommer kan debutere fra like etter fødsel til etter 80 år med store forskjeller innen samme familie, mellom barn og voksen, type sykdom og arvemønster. Det er en tendens til at de som starter tidlig har mest alvorlig forløp og redusert forventet levealder. Ikke alle tilfeller av mitokondriesykdom er fremadskridende (progredierende).

Mange undergrupper
Det finnes en lang rekke underdiagnoser av mitokondriesykdommer, og antallet øker stadig. Listen nedenfor kan derfor ikke regnes å være fullstendig.

  • Alpers sykdom debuterer før 2-års alder og gir en alvorlig, raskt fremadskridende nedbrytning og ødeleggelse av hjernen og leveren. Rammer både motoriske og mentale funksjoner, og medfører epilepsi som ofte er vanskelig å behandle. 
     
  • Leighs syndrom er en tilstand med raskt fremadskridende tap av funksjoner spesielt knyttet til hjernestammen, som svelging, pusting og styring av øyebevegelser, i kombinasjon med typiske forandringer på MR-bilder av hjernen. Leighs syndrom debuterer i tidlig barnealder.
      
  • Pearsons syndrom er først og fremst en blodsykdom som kan gi alvorlig blodmangel på grunn av nedsatt funksjon i benmargens mitokondrier. De barna med Pearsons syndrom som overlever småbarnsalderen, kan senere i livet få Kearns-Sayres syndrom eller en annen mitokondriesykdom.
     
  • Kearns-Sayres syndrom rammer øyefunksjoner (pigmentavleiring i netthinnen), øyemuskler (hengende øyelokk), balanse og koordinasjon (ataksi), hjertemuskelen (hjerterytmeforstyrrelse) og kroppsvekst.
     
  • Lebers hereditære opticus nevroretinopati (LHON) gir plutselig, raskt synstap med nedbrytning og ødeleggelse av synsnerven og netthinnen. Varierende nevrologiske symptomer. 
     
  • Maternally inherited deafness and diabetes (MIDD) er en form for diabetes som ofte ledsages av hørselstap, spesielt av høye toner. Noen med MIDD utvikler en øyesykdom som heter macular retinal dystrohy. Personer med MIDD kan også oppleve muskelkramper eller muskelsvakhet, særlig under trening, samt hjerteproblemer, nyresykdom og forstoppelse.  
     
  • Mitokondrie-encefalopati- laktacidose and "strokelike episodes" (MELAS) gir hodepine som kan ligne migrene med kvalme og ubehag, illebefinnende med nevrologiske tegn som skyldes forbigående sirkulasjonsforstyrrelser i hjernen og/eller mer varige slag-lignende hendelser. Epilepsi kan være vanskelig å kontrollere og man skal unngå visse epilepsimidler (blant annet slike som inneholder valproat). Kan også gi muskelsvakhet (myopati), diabetes, oppkast/kvalme/magebesvær, hørselstap mm.
     
  • Myoklonisk epilepsi og "ragged red fibers " (MERRF) gir muskelsvakhet, epilepsi (myoklonier), syns- og hørselshemning, motoriske vansker, ustøhet (ataksi) og lærevansker. Ved å se på muskelfibrene i mikroskop kan man se en strukturell endring som kalles for ”raggede røde fibre”.
     
  • Mitokondrie-nevrogastrointestinal encefalopati (MNGIE) gir primært mage-/tarmplager og vansker med øyebevegelsene og øyelokkenes muskler. Sykdommen begynner gjerne i barneårene.  
     
  • Nevropati, ataksi og retinitis pigmentosa (NARP) er en tilstand som forårsaker en rekke tegn og symptomer som hovedsakelig rammer nervesystemet. Debut kan være i barneår eller tidlige ungdomsår, og for de fleste starter NARP med nummenhet, prikking eller smerter i armer og ben (sensorisk nevropati), muskelsvakhet, og problemer med balanse og koordinasjon av bevegelser (ataksi). Mange med tilstanden får også synstap grunnet tap av lyssensitivt vev i bakre del av øyet (retina). 
     
  • Progressiv ekstern oftalmoplegi (PEO) (også kalt kronisk progressiv ekstern oftalmoplegi, CPEO) ligner på Kearns-Sayres syndrom, men debuterer senere i ungdomsår eller voksen alder.
     
  • POLG-relatert mitokondriesykdom skyldes mutasjoner i polymerase-gamma-genet (POLG-genet) POLG-mutasjoner, som kan arves recessivt eller dominant, fører ofte til en kombinasjon av ustøhet (ataksi) og epilepsi). Eksempler på mitokondriesykdommer som skyldes POLG-mutasjoner er Alpers’ sykdom, Mitochondrial Spinocerebellar Ataxia & Epilepsy (MSCAE), Mitochondrial Spinocerebellar Ataxia (MSCA), Progressiv Ekstern Oftalmoplegi (PEO) og Ataxia neuropathy spectrum.

Mitokondriesykdommene kan være karakterisert ved sammensatte sykdomsbilder fra flere organsystemer:

  • muskelsystemet (slapphet, tretthet, svakhet, lammelser/pareser)
  • hjertet (nedsatt slagkraft, redusert pumpeevne med fortykket vegg, ledningsforstyrrelse) 
  • hjernen (encefalopati med lærevansker, utviklingshemning, motoriske utfordringer, koordinasjons- og balansevansker) 
  • det øvrige nervesystemet (svekkelse i perifere nervers ledningsevne (polynevropati)) 
  • synsvansker (netthinneforandringer, svekkelse av øyenervene) 
  • øyemotoriske forstyrrelser (avvikende øyebevegelser, skjeling, hengende øyelokk, tretthet i øynene, hodepine osv.) 
  • hørselssvekkelse (nevrogent hørselstap) 
  • forstyrrelse i det autonome nervesystem (sviktende kontroll av blærefunksjon, tarmfunksjon, puste- og hjerterytmeuregelmessigheter) 
  • lever og bukspyttkjertel (nedsatt funksjon kan blant annet gi problemer med fordøyelsen)
  • nyrer og urinveier (nedsatt funksjon og mangelfull bærekontroll)
  • hormonforstyrrelser (insulin, veksthormon, thyroxin og lignende)
  • benmarg (blodmangel)

Noen former kan gi symptomer bare fra skjelettmusklene og hjertemuskelen.

Forekomst
Mitokondriesykdommene er som gruppe ikke så helt sjeldne, men tilstandene har et spekter av uttrykksformer, så mange er trolig ikke diagnostisert eller går under andre diagnoser. Antas å være den vanligste arvelige metabolske sykdom hos barn. En studie fra Vest-Sverige fant at 1 per 11 000 førskolebarn hadde mitokondriesykdom. Tall fra Storbritannia antyder at 1 per 5000 i den generelle befolkningen kan ha en mitokondriesykdom.

Årsak
Som regel skyldes tilstandene genfeil (mutasjoner) av typen punktmutasjoner. Mutasjonen kan sitte i cellekjernens (nukleus') vanlige DNA (nDNA) eller i mitokondrienes eget arvestoff (mtDNA).. Mutasjoner i mtDNA finnes relativt sjeldnere ved sykdommer som debuterer i barndommen enn ved sykdommer som debuterer hos voksne. Mitokondriefeilen trenger ikke finnes i alle vev/organer i samme grad. Sykdommen kan da komme til varierende uttrykk, og risikoen for sykdom ved arv kan variere sterkt.

Arvegang
Arvelige sykdommer kan arves på fire ulike måter; autosomal reccesiv (vikende) arvegang, autosomal dominant (sterk) arvegang, kjønnsbundet arvegang og mitokondriell arvegang. Alle fire arvemønstre forekommer i gruppen mitokondriesykdommer, avhengig av type genfeil og hvor genfeilen er.

Ved autosomal reccesiv arvegang er både mor og far friske bærere av den sykdomsgivende genfeilen. Ved hvert svanger skap er det 25 % sjanse for at barnet arves genfeilen fra både mor og far, slik at sykdommen kommer til uttrykk.

Ved autosomal dominant arvegang har en av foreldrene genfeilen som gjør at sykdommen kommer til uttrykk. Mor/far har selv sykdommen. Ved hvert svangerskap er det 50 % sjanse for at barnet arver sykdommen.

Ved kjønnsbundet arvegang ligger genfeilen på X-kromosomet. Kvinner som har to X-kromosomer kan være tilsynelatende friske bærere av sykdomsgivende genfeil, mens menn som kun har et X-kromosom vil få sykdommen. Kvinner vil videreføre genfeilen til både døtre og sønner. Menn vil overføre genfeilen til sine døtre (siden de arver hans X-kromosom), men ikke til sine sønner (siden de arver hans Y-kromosom).

Ved mitokondriell arvegang er genfeilen lokalisert til mitokondrienes eget arvestoff, mtDNA. mtDNA arves kun fra mor til barn. Derfor vil alle barn av kvinner med genfeilen arve den samme genfeilen. Menn fører ikke genfeilen videre fordi barn ikke arver mitokondrier fra sin far.

Diagnostisering
Diagnosen stilles på bakgrunn av de kliniske bildene beskrevet ovenfor kombinert med:

  • markert forhøyet melkesyrekonsentrasjon (laktat) i blod og/eller ryggmargsvæske og forhøyet forhold (ratio) mellom laktat og pyruvat 
  • unormal utskillelse av organiske syrer i urinen (metabolsk screening) 
  • typiske funn i vevsprøver (spesielt "ragged red fibers" i muskelbiopsi) 
  • påvist enzymdefekt i respirasjonskjedeenzymene eller pyruvatdehydrogenase (PDH)) 
  • bekreftende mutasjonsanalyse (DNA-undersøkelse). Det kan være vanskelig å finne mutasjonene i blodprøver. Ved mistanke må man eventuelt også lete i andre vev. 
  • familiemedlem med overbevisende mitokondriesykdom

Behandling og oppfølging
Det finnes per i dag ingen helbredende behandling. Behandling med kosttilskud som Q-10, asparginsyre, karnitin og eventuelt kreatin kan muligens redusere tretthet og muskelsvakhet. Tilskudd av vitamin C, K og E ut over vanlige anbefalinger er forsøkt, men har ikke vist seg å endre forløpet. Enkelte kan trenge spesiell diett. Dikloracetat kan redusere forhøyet laktat, men det er usikkert om det påvirker sykdomsprosessen.
 
Energitilførsel er viktig. Til tross for lav aktivitet, trenger mange rundt 120 % av vanlig beregnet kaloritilførsel pr. vektenhet. Personer med mitokondriesykdommer kan raskt bli svært syke ved sviktende ernæring, faste eller infeksjonssykdommer, spesielt med kvalme/oppkast. Dette må formidles til alle voksne som har ansvar for barnet.
 
Vanlige infeksjonssykdommer som omgangssyke o.l. kan hos noen utløse raske stoffskifteforstyrrelser som kan kreve intravenøs behandling på sykehus.
 
Noen tåler dårlig visse typer medisin, spesielt epilepsimedisiner som inneholder virkestoffet valproat, slik som Orfiril og Depakine. 
 
  
 
Denne teksten ble sist oppdatert 15. april 2016.

  

Publisert: 18.04.2016