18 16

Menkes syndrom

Beskrivelse av tilstanden

Forekomst
Forekomsten av Menkes’ syndrom er lavere enn 1:100 000, kanskje så lav som 1:250 000 i befolkningen.

Årsak
Menkes syndrom skyldes en forandring (mutasjon) i genet ATP7A, som koder for produksjonen av en bestemt type proteiner (enzymer) av typen adenosin trifosfataser (ATPaser), som transporterer kobber inne i kroppens celler. Mutasjonen fører til mangel på eller forstyrret funksjon av disse enzymene, noe som medfører systemfeil i transport, fordeling og omsetning av kobber i hele kroppen. Dette fører til at kobber avleires i tarmslimhinner, indre organer, muskler, hud, slimhinner og hår. Samtidig oppstår det mangel på kobber i blant annet hjernen, leveren og blodet. Det er i første rekke mangelen som er årsak til sykdommen og dens symptomer.

Arvelighet
Menkes’ syndrom følger X-bundet recessiv arvegang. Genet (arveanlegget) som er forbundet med tilstanden, ligger da på X-kromosomet. Kvinner har to X-kromosomer, og dermed to eksemplarer av det aktuelle genet. Ved X-bundet recessiv (vikende) arvegang vil en kvinne med en forandring (mutasjon) i ett av de to genene vanligvis ikke bli syk. Dersom en gutt arver kromosomet med genet som har en mutasjon, vil han få tilstanden, fordi gutter bare har ett X-kromosom. Ved Menkes’ syndrom er guttens mutasjon blitt overført fra moren i 2/3 av tilfellene. I 1/3 av tilfellene er mutasjonen nyoppstått, det vil si at den har oppstått ved befruktningen (1). Guttens mutasjon vil da ikke kunne gjenfinnes i prøver fra moren.

Kvinnelige arvebærere har 50 % risiko for å overføre sin mutasjon til hvert av sine barn, enten de er gutter eller jenter. Dersom kvinnen overfører mutasjonen til en datter, vil datteren antakelig ikke bli syk, men ha risiko for å overføre mutasjonen til sine barn. Dersom barnet er en gutt, er det 50 % risiko for at han vil få mutasjonen og bli syk. Sykehuslegen eller fastlegen bør tilby foreldrene til et barn med Menkes’ sykdom henvisning til genetisk veiledning ved en avdeling for medisinsk genetikk.

Symptomer, komplikasjoner og forløp
Barnet er ofte født for tidlig (prematurt). Fra tidlig spedbarnsalder er barna preget av slapphet og manglende vitalitet. Sammensatte spisevansker, gjerne i kombinasjon med oppgulp av mageinnhold til spiserør og svelg (refluks), medfører svikt i trivsel og vekst hos de fleste. Temperaturreguleringen kan svikte og gi for lav temperatur eller feber uten at det er infeksjon. De nevrologiske symptomene oppstår fordi hjernen skades. Prosessen starter allerede når hjernen er under utvikling i fosterlivet, og blir merkbar ved 2-3 måneders alder ved epileptiske anfall, forsinket utvikling og etter hvert tap av ferdigheter. Den spesifikke diagnosen blir vanligvis ikke stilt før ved åtte måneders alder (1). Sykdommen er fremadskridende. Også øynene og synsfunksjonen kan rammes.

Barnas utseendet beskrives som engleliknende med tykke kinn, fremstående panne og nakke, svært tydelig amorbue på overleppen og lav neserygg. Ansiktet er relativt uttrykksfattig. Huden kan virke løs, tynn og lett danne folder. Hudfargen er blek, og håret, som ofte er lyst eller sølvfarget, blir tynt, vridd og skjørt slik at det brekker eller tuppene splitter seg. Håret krøller seg ikke på vanlig måte, fordi det enkelte hårstrå er flatere enn normalt.

Svakhet i skjelettets benvev og bindevev gir myke og løse ledd, og medfører økt risiko for skader på bevegelsesapparatet. Traktbryst kan være en manifestasjon av sykdommen. Det sees en overhyppighet av navlebrokk og lyskebrokk. Blodårene er uregelmessige i diameter med både trange og utvidete partier. Det kan oppstå blodpropp eller blødninger som kan medføre slag eller gi mistanke om barnemishandling. Misdannelser og funksjonsforstyrrelser i urinveiene kan være en del av bildet.

Tidligere pleide barn med den klassiske formen av sykdommen ikke å leve lenger enn til tre og et halvt års alder (1). Dette bildet ser nå ut til å endre seg noe, siden barn som levde lenger tidligere trolig ikke fikk diagnosen. Dessuten er det beskrevet at noen har en mildere form for sykdommen, som kan vise seg spesielt ved balanse- og koordinasjonsforstyrrelser.

Diagnostikk
Diagnosen stilles på bakgrunn av det kliniske bildet, MR-undersøkelse av hjernen, som viser utviklingsforstyrrelser i hjernebarken og lillehjernen, og funn av lavt kobberinnhold i blodprøver ved samtidig lavt nivå av kobbertransportprotein (ceruloplasmin). Kobberinnholdet kan være vanskelig å vurdere hos nyfødte. Diagnosen kan bekreftes ved DNA-undersøkelser av genet ATP7A. Hver familie kan ha sin egen (private) mutasjon i ATP7A. De fleste er små (punkt-)mutasjoner, men ca. 20 % av mutasjonene utgjøres av større genetiske forandringer (1, 2). Mutasjoner i ATP7A er blitt påvist hos mer enn 95 % av personer med Menkes' sykdom (1).

DNA-testing for familiens mutasjon er den enkleste og sikreste måten å teste friske slektninger som ønsker å få vite om de er arvebærere for sykdommen. Det er også den sikreste metoden for genetisk prenatal diagnostikk (genetisk preimplantasjonsdiagnostikk, morkakeprøve eller fostervannsprøve). Slik testing forutsetter at den sykdomsgivende mutasjonen i familien er identifisert. Genetisk veiledning er lovbestemt før genetisk bærertesting kan utføres. Veiledning og informasjon må også gis før genetisk prenatal diagnostikk, uansett hvilken metode som benyttes. Bioteknologiloven tillater ikke testing av barn under 16 år for arvebærerskap. I tilfeller der den sykdomsgivende mutasjonen i familien ikke var kjent, har biokjemisk fosterdiagnostikk vært utført ved å undersøke en prøve av morkaken, men denne metoden er ikke like sikker som en DNA-undersøkelse.

Medisinsk oppfølging og behandling
Pr. i dag er tilskudd av kobber den eneste muligheten for en forsøksvis behandling av grunnsykdommen. Det er imidlertid ikke mulig å få transportert kobber inn til alle celler som trenger det, blant annet nervesystemet. Injeksjoner med kobberhistidin under huden ser ut til å kunne begrense hjerneskade hvis man kommer i gang med behandlingen tidlig, helst bare noen dager etter fødselen (1).

For øvrig er lindrende behandling med medisiner mot blant annet epilepsi og smerter ofte nødvendig. Refluks er hyppig hos barn med nevrologiske skader, og kan behandles medisinsk eller kirurgisk. Ernæringstillegg gjennom sonde kan være nødvendig. Det kan være aktuelt med forebyggende behandling mot urinveisinfeksjoner. Som hos andre multifunksjonshemmede barn er det viktig å motvirke motoriske vansker og pusteproblemer med fysioterapi og tekniske hjelpemidler.

 
Kilder
1. Kaler SG. ATP7A-related copper transport disorders. GENEReviews.  www.ncbi.nlm.nih.gov
2. Culotta VC, Gitlin JD. Chapter 126: Disorders of copper transport. www.ommbid.com

 
Denne teksten ble sist medisinfaglig oppdatert 19. november 2015.

Publisert: 24.06.2016