18 16

Tema

Individuell plan

Personer som har behov for langvarige, sammensatte og koordinerte tjenester, har rett til å få utarbeidet en individuell plan. Et slikt plandokument er ikke et mål i seg selv, men et redskap for å koordinere tilbudet til den enkelte. Planen skal beskrive hvilke behov en person har for ulike tjenester på et bestemt tidspunkt, og hvordan disse behovene skal møtes på en best mulig måte. Planen skal også se fremover og beskrive langsiktige mål for den det gjelder.

Det er likevel ikke alltid slik at man har full oversikt over verken midler eller mål, så målene kan gjerne vokse frem underveis. Prognoser og fremtidsutsikter kan endre seg, og det kan derfor være fornuftig at planen består av både realisme, og optimisme og ønsker. Den skal altså inneholde langsiktige visjoner og kortsiktige, oppnåelige delmål. Fastsetting av mål og virkemidler i en IP er dermed en dynamisk prosess, og planen skal bidra til å sikre kontinuerlig evaluering.  

Det kreves en bred kartlegging som fundament for en individuell plan. I tillegg til å fokusere på generelle ressurser er det viktig å finne frem til hvilke hindringer og vanskeligheter personen opplever i forhold til daglige gjøremål, samt sosial og samfunnsmessig deltakelse. Hvordan man skal realisere deltakelse og bestemte ønsker og mål må angis. Kartleggingen bør inneholde medisinske eller helsemessige forhold, og forhold knyttet til eksempelvis barnehage, skole, arbeid, fritid. Hvert område skal ha sine delplaner som til sammen må fungere som en helhet. I tilfeller der det er barn som har behov for IP, må planen også omfatte tjenester for familien, slik at helheten i familiens livssituasjon blir ivaretatt. Dette kan også gjelde ved privat omsorg for voksne.

En fordel ved individuell plan, er at den fordeler og plasserer ansvar, både mellom bruker og tjenesteapparat og mellom de ulike instansene innenfor tjenesteapparatet. For å sikre at planen blir brukt etter sin hensikt, bør den angi hvor tiltakene skal utføres og av hvem. De forskjellige tiltakene bør oppføres med henvisning til vedtak, ansvarlig avdeling og eventuelt navn. Det skal også fastsettes frister og datoer for evaluering i forhold til de vedtatte målene. En slik arbeidsmåte skaper god oversikt og gjør det enklere å finne frem til hvem som er ansvarlig for hva, særlig når et tilbud ikke fungerer. Planen justeres etter hvert som personens situasjon utvikler eller endrer seg, og dermed også behovene. Særlig er livsfaseoverganger viktige, og av og til kritiske faser, som gjerne krever et ekstra fokus kan IP være et viktig hjelpemiddel.

Det er viktig å balansere innholdet i planen. Blir planen for detaljrik kan den oppleves for omfattende, men hvis den er mer konkret er den mer målbar. Det er vanskelig å presentere konkrete tips på hva som er viktig å inkludere i den individuelle planen. Alle lever sine liv ulikt og det må nødvendigvis gjenspeiles i planen, hvilket er styrken i en IP; at den er individuell. Helsedirektoratet har utarbeidet en egen veileder til bruk ved arbeid med individuelle planer. Dette skal tjene som et hjelpemiddel i prosessen, men det er altså viktig å unngå uheldig standardisering.

IP og sjelden diagnose.

Forskning har vist at flere brukere og familier der en sjelden eller lite kjent tilstand er involvert, har en opplevelse av å stå alene med diagnosen. En av årsakene til dette er opplevelsen av manglende kunnskap blant tjenesteyterne, hvilket innebærer at man får en utvidet rolle i møte med tjenesteapparatet (Grut, Hoem Kvam & Lippestad 2008). IP og ansvarsgruppe er derfor ekstra viktig for brukere og familier der en sjelden eller lite kjent diagnose er involvert. Gjennom planen eller gruppen kan de formidle viktig informasjon rundt diagnosen og som sikrer en del av kompetansespredningen. Dette bidrar også til at beslutninger fattes på et så riktig grunnlag som mulig.  

Planen må nødvendigvis inneha elementer både fra fagpersoners ståsted og brukers. ”Brukernes synspunkter og meninger om egen situasjon må innhentes og tas hensyn til i arbeidet med å sikre et koordinert og helhetlig tjenestetilbud” (H-Dir 2008, s.15). En slik skreddersøm er en fordel for bruker selv og kan gi god ressurs- utnyttelse i tråd med politiske føringer rundt brukermedvirkning.

Personen planen angår skal ha mulighet til å påvirke valg av koordinator for plan- arbeidet. Vår erfaring er at denne relasjonen er svært viktig fordi koordinator ofte har hyppig kontakt med bruker/familie – også utenom ansvarsgruppemøter. Det er samtidig en opplevelse at stadig flere kommuner og bydeler styrker koordinatorrollen til fordel for utstrakt bruk av ansvarsgruppemøter, og med dette myndiggjør koordinator. I samarbeidet vil det være flere oppgaver av personlig karakter slik at personkjemien blir viktig. ”Arbeidet med individuell plan innebærer noe mer enn å lage et plandokument – det handler om dialog, tillit, samarbeid og refleksjon” (H-Dir 2008, s.12). 

En individuell plan er frivillig.

Initiativet til å utarbeide en slik plan kan komme fra personen selv eller pårørende. Alle tjenesteytere som er i kontakt med personen har ansvar for å informere om at det kan søkes om å få utarbeidet en individuell plan. Det kreves ikke skriftlig søknad for å få utarbeidet IP, og et vedtak om å gi eller ikke gi en IP er et enkeltvedtak. Avslag på IP kan dermed gi grunnlag for klage. Det kan også være grunnlag for klage hvis IP ikke oppfyller kravene til innhold som følge av forskriften, og ved manglende brukermedvirkning.


Referanser:

Helsedirektoratet & Kunnskapssenteret 2008, IS-1672 Rapport ”Jeg har en plan – tilbakemeldinger fra 6 regionale konferanser i 2008 om individuell plan.”

Helsedirektoratet 2010, Individuell plan 2010 – veileder til forskrift om individuell plan

Lisbet Grut, Marit Hoem Kvam og Jan-W. Lippestad (2008), Sjeldne funksjonshemninger i Norge. Brukeres erfaringer med tjenesteapparatet. Sintef Helse 2008


Koordinerende enheter

Henvendelser i forhold til IP håndteres ulikt fra kommune til kommune og innen de ulike helseforetakene. Dette vil forenkles når alle kommuner og helseforetak oppretter koordinerende enheter slik forskrift om habilitering og rehabilitering krever (H-Dir 2008, s.5). ”De koordinerende enhetene skal sørge for at tjenester til brukeren ses i sammenheng, og at det er kontinuitet i tiltakene over tid, uavhengig av hvem som har ansvaret. Enheten skal bidra til at de forskjellige tjenesteyterne samarbeider ved planlegging og organisering av habiliterings- og rehabiliteringstilbudene, og tilrettelegge for brukermedvirkning på individ- og systemnivå.” (H-Dir 2008, s. 27). Bestemmelsen om etablering av koordinerende enheter handler om samhandlings- strukturer på systemnivå, mens individuell plan er verktøy for samhandling på individnivå. Felles for både kommunene og spesialisthelsetjenesten er at de innen sine virksomheter skal bidra til å sikre koordinerte tjenester for brukere som trenger tjenester fra et mangfold av aktører.

Publisert: 26.05.2005

Aktualiteter

Relatert materiell

Relaterte kurs