Også kalt peroneal muskelatrofi og hereditær spastisk paraplegi. Noen av tilstandene vil i faglitteraturen også bli regnet under gruppediagnoser som spinocerebellare degenerasjoner, mitokondriesykdommer, lysosomale sykdommer, leukodystrofier (hvit substanssykdommer) eller nevronale ceroide lipofuscinoser.

Polynevropatiene affiserer nerveforbindelsene mellom ryggmargen og musklene samt føleorganene i muskler, sener, ledd og hud. Noen av tilstandene vil i faglitteraturen også bli regnet under gruppediagnoser som spinocerebellare degenerasjoner, Friedreichs ataksi, mitokondriesykdommer, lysosomale sykdommer, leukodystrofier (hvit substanssykdommer) eller nevronale ceroide lipofuscinoser.

Svært mange sjeldne diagnoser gjemmer seg bak disse betegnelsene. Når sykdommen melder kan være fra tidlig barndom til voksen alder, men de fleste er fremadskridende. Symptomer og tegn på sykdommen varierer, noe som gjør presis diagnose vanskelig, ofte krever lang observasjonstid og spesielle supplerende undersøkelser. For stadig flere er det mulig å stille genetisk diagnose og foreta fosterdiagnostikk.

Forekomst og årsak
HMSN/CMT er en relativt stor sykdomsgruppe (forekomst: 1:2.500 personer i vestlige land).

Sykdommene er arvelige, ofte med dominant arvegang, det vil si at sykdommen arves direkte fra en av foreldrene til noen av barna, men også andre arvemåter finnes (autosomalt recessivt eller kjønnsbundet). Sykdomsutviklingen kan variere betydelig, også innen samme familie, noe som vanskeliggjør vurdering av diagnose og prognose.

Den opprinnelige sykdomsbeskrivelse fra 1880-tallet fra nevrologene Charcot, Marie og Tooth bygget på klinisk undersøkelse av pasienter med tynne legger, svake muskler i ben og hender, feilstillinger/deformiteter mest i føttene, svake reflekser og større eller mindre føleforstyrrelser med avgrensning til ytre deler av lemmene. Ved undersøkelse av nervene fra ryggmargen til musklene finner man hos noen følbare fortykninger som små klumper, som i mikroskop viste forandringer av nervenes isoleringskappe, myelinet.

CMT type 1 (HMSN I) med genotypene A-D er vanligst. Den viser forsinket signaloverføring ved nevrofysiologiske undersøkelser. Den arves dominant. Hos andre (CMT type2) med genotypene A-E er myelinet primært normalt, men selve nervetråden fungerer dårlig og utslagene ved den elektriske stimuleringen er for små. En tidlig variant av CMT type 1 kan begynne i de første leveårene med slapphet (hypotoni) og forsinket motorisk utvikling tidligere betegnet som Déjérine-Sottas sykdom, senere betegnet HMSN III. Denne har man nå funnet en genmutasjon for. Med tiden vil type 1 også utvikle forandringer i nervetrådene og typene gå mer over i hverandre. Disse arves også dominant.

Etter at man nå kan karatlegge forskjellige genfeil (mutasjoner) i en del familier med disse sykdommene, har det blitt mulig å identifisere flere forskjellige genfeil som kan gi tilsynelatende identiske sykdomsbilder, men også varianter av sykdomsuttrykk innen samme familie (som i utgangspunkt har samme genfeil). Dette har gitt muligheter for mer presis diagnose, men har også skapt en del forvirring, ettersom de eldre betegnelsene basert på klinisk-nevrologisk undersøkelse ikke stemmer med nye rent genetisk baserte inndelinger.

I vanlig klinisk praksis er det fortsatt hensiktsmessig å skjelne mellom CMT 1/HMSN I og III og CMT 2/HMSN II.

Hyppigst og best kartlagt er CMT/HMSN 1A (feil på kromosom nr.17), 1B (feil på kromosom nr 1), 1C og 1X (på kjønnskromosomet X) + ERG2, hvor man i dag kjenner genfeilen og det protein, som ikke dannes normalt. Man har nå mulighet for å screene for disse også i Norge og kan gjøre familieundersøkelser og fosterdiagnostikk.

I noen tilfeller er sykdommen oppstått spontant, ikke nedarvet men resultat av en mutasjon i egget eller i fosterlivet uten at man har funnet andre tilfeller i familien. I andre tilfeller har nære familiemedlemmer ikke blitt nærmere undersøkt og har kanskje sykdommen i lett grad.

Hereditær spastisk paraplegi (HSP) eller polynevropati med spastisk paraplegi eller HMSN type V er betegnelser for arvelige, fremadskridende polynevropatier med tegn på funksjonsforstyrrelse både i nerveforgreninger ut til musklene og i sentralnervesystemet (ryggmargen og hjernen). Kombinasjon av økende muskelsvakhet og slapphet i bena og feilstilling i føttene med samtidig stivhet og økte strekkereflekser til kneskålen og akillessenen og varierende føle-/sanseforstyrrelser, primært i føtter og ben er ofte en del av bildet.

Andre velger å omtale tilstanden(e) i forbindelse med såkalt heredoataksier eller spinocerebellare degenerasjoner (med Friedreichs ataksi, ataxia telangiectasia og Refsums sykdom som de mest kjente). Dette skyldes at balanseusikkerhet og koordinasjonsvansker (ataksi) ofte er en del av bildet. Tegn på funksjonsforstyrrelser og eventuelt svinn av lillehjernen kan finnes ved billeddiagnostikk.

Arvelige polynevropatier er altså en relativt stor diagnosegruppe med mange varianter. Den hyppigste, CMT 1, står for det største antall. Dominant arvelige spinocerebellare ataksier er en langt mindre gruppe, som i senere år er inndelt i 12 grupper på basis av kromosom/genfeil. Samlet hyppighet i befolkningen er på 2-5:100.000.

Hereditær sensorisk og autonom nevropati (HAN, tidligere betegnet Denny-Browns sykdom) er svært sjelden. Tilstanden arves autosomalt dominant og viser seg ofte mellom 10 og 20 års alder med svekket smerte- og temperatursans, hulfot og sårdannelser i føttene, samt opphevet svettefunksjon. To undertyper er beskrevet.
Hereditær nevropati med trykkbetingede lammelser er en annen sjelden, recessivt arvelig nevropati, der trykk mot utsatte nerver (for eksempel med armen hvilende mot hardt armlene eller sengekant, bena krysset etc.) kan medfører svakhet med eller uten føleforstyrrelser, men vanligvis uten smerter. Symptomene varer fra dager til noen få uker og de fleste lærer seg å unngå de utløsende situasjonene. HNPP viser seg som regel først i barndommen eller ung voksen alder. Genfeilen er kartlagt til kromosom 17p11.2

Symptomer, komplikasjoner og forløp
Felles for arvelige polynevropatier er nedsettelse av muskelkraften og svak signaloverføring fra hjerne og ryggmarg til muskler, men også motsatte veien: Viktige signaler fra muskler, ledd og hud, som skal gi hjernen informasjon om hvordan lemmene og kroppen har det kommer ikke frem på normal måte og hemmer hjernen i å korrigere muskelbruken i forhold til stillinger og bevegelser. Redusert spenst i musklene er en av konsekvensene. Dette medfører ustødig gange, balanseusikkerhet, uhensiktmessig muskelbruk, tendens til feilstillinger i føtter (dropfot, hulfot, spissfot, hestefot), hender og rygg (skoliose). Nedsatt funksjon kan forsterkes av overanstrengelser, spenninger og smerter.

Føleforstyrrelser kan ramme berøringssans, punkt diskrimineringsevne, leddstillingssans, stereognostisk sans og vibrasjonssans som alle er viktige for at vi kan kjenne oss fortrolige med kroppen og bevegelsene våre og føle oss frem i det vi holder på med. Sansenervene som bringer syns- og hørselsinntrykk til bearbeiding i hjernen kan imidlertid også rammes og reduserer blant annet muligheten for å kompensere dårlig følesans med bruk av synet.

Prikking og stikking eller nummenhet i lemmene kan ledsages av både ytterligere nedsatt følsomhet og overfølsomhet, for eksempel mot berøring. Dette kan igjen utarte til smerter og berøringsangst, varme eller kuldefølelse i føtter og hender kombinert med tegn på forstyrret sirkulasjon. En dyptsittende kuldefølelse i bena er ikke uvanlig.

Smerter kan både skyldes selve nervesykdommen eller være sekundært til spenninger, over- og feilbelastning. De beskrives som jagende eller krampaktige. Dette er lite beskrevet i litteraturen om disse sykdommer. God smertebehandling forutsetter kjennskap til smerteårsaker, men også til medisiner som ikke er hensiktsmessige ved en del nevromuskulære sykdommer (blant annet sterke smertestillende medisiner og avslappende medisiner som kan svekke pust og hosterefleks, noen antibiotika (Gentamycin) og cellegiftpreparater). Dette er også aktuelt å vurdere i forhold til eventuell narkose ved operasjoner.

Tretthet og opplevelse av energitap er vanlig. Kombinert med varierende matlyst, nedsatt aktivitet og funksjonstap kan det utløse depressive reaksjoner, noe som forsterkes av at andre sjeldent forstår hvordan det oppleves å ha sykdommen og samtidig se helt frisk ut.

Stor variasjon både mellom de forskjellige typer og innen samme type og til og med innen samme familie gjør det ofte vanskelig å gi nyttig informasjon om fremtiden. Lange perioder kan være stabile uten forverring eller nye symptomer. Det er sjeldent at det blir uttalt kraftreduksjon eller føleforstyrrelser som strekker seg høyt på ben og armer. Kraftnedsettelse i hender og fingrer er gjerne mer uttalt ved CMT type 2 enn ved type 1. Noen blir avhengige av rullestol og andre hjelpemidler. Der sykdommen starter tidlig er det også tendens til et noe mer alvorlig forløp.

Komplikasjoner som skyldes sykdomsutviklingen er blant annet feilstillinger og ustabile ledd (mest ankler) med tendens til feiltråkk, forstuvninger og fall. Slitasjeforandringer i ben og ledd kan bli årsak til andre typer giktsmerter enn de som skyldes nervebetennelsen. Hudforandringer sees på grunn av nedsatt følsomhet og fortykkelser av overbelastede områder.

Diagnostikk
Det er ofte en komplisert og ressurskrevende prosess å nå frem til presis diagnose og prøver gir ikke alltid konkrete svar. Presis diagnose gir foreløpig heller ikke grunnlag for helbredende eller sykdomsendrende tiltak, men er nødvendige forutsetninger for den forskning etter hvert skal muliggjøre årsaksrettet behandling.

Viktige spørsmål for å utelukke eller bekrefte diagnosen polynevropati er blant annet:

• Er det andre med nevrologiske diagnoser eller liknende symptomer og vansker i familien? Dette er viktig også for spørsmålet om arvelighet.
  
• Når begynte sykdommen? De som begynner i tidlig barnealder har oftest et ganske forskjellig klinisk forløp fra de som starter i tenårene eller voksen alder.
  
• Er forløpet preget av jevn forverring eller av stor variasjon med vekslende perioder av forverring og bedring?
  
• Hvilke symptomer og funn kommer i tilegg til de motoriske?
  - tegn på sansedefekter, ofte inndelt i kontaktsanser (berøring, smerte, temperatur, leddstillingssans og vibrasjonssans og fjernsanser (syn, hørsel og luktesans))
  - andre organsystemer: hjerte, blodkar, lunger, magetarmsystem, immunforsvar.
  
• Andre symptomer som for eksempel hodepine, som kan peke i retning aktive betennelsesprosesser, infeksjoner, svulster etc.

Behandling
Fysioterapi kan omfatte et bredt spektrum av tiltak fra varme, massasje, tøyninger av stramme muskler og mange slags aktive øvelser. Viktig er individuelt tilpasset trening, som ikke må utfordre de svake sider for sterkt eller overbelaste svake muskler. Lystbetonte og motiverende aktiviteter er langt viktigere enn styrketrening, som har erfaringmessig har lite for seg for denne gruppen. Riktig temperatur i omgivelsene og myke motstandsøvelser er bra. Spesielt kan trening i passe varmt vann være gunstig, men også rideterapi og treningsmetoder som Chi Gong, Tai Che og Yoga, der mobilitet, kontakt med egen kropp, pustefunksjoner og holdningstrening vektlegges, kan oppleves som svært positivt.

Ergoterapeutisk veiledning med tilpassning av hensiktsmessige hjelpemidler, støtteskinner, teknisk/elektroniske løsninger på hverdagens utfordringer og gode arbeids- og transportmidler kan bidra til å gjøre flest mulig mest mulig selvhjulpne med minst mulig misbruk av energi og svake muskler.

Ortopedisk fottøy, støttekorsett etc. vil vanligvis kreve vurdering av ortoped spesialist, som også kan vurderer behov for operativ korrigering av feilstillinger og ev. ryggskjevhet.

Friluftsaktiviteter som gange med staver (med eller uten ski) og sykling trenger ikke rekvisisjon og avtalt tid.

Ellers er smertebehandling ofte nødvendig. Her kan noen smertelindrende midler (analgetica) være å foretrekke frem for andre, som kan ha negativ effekt på muskelkraft, hosterefleks etc. Smerter som skyldes nervebetennelsen (nevrogene smerter) krever også andre tiltak enn det som kan skyldes overbelastningen av ledd og muskler (nociceptive smerter).

Elektrisk stimulering av smertefulle områder (Transkutan nervestimulering TNS) og akupunktur kan være svært lindrende.

Også medisiner som vanligvis anvendes på helt andre indikasjoner (eks Gabapentin, Neurontin eller progabapentin, Lycra) kan hjelpe enkelte. Ellers har medisinsk behandling en relativt liten plass, så lenge vi ikke har fått medisiner som kan hindre sykdomsutviklingen. Det gjøres for tiden laboratorieforsøk på mus og rotter som er påført sykdom svært lik den menneskelige CMT 1A. Man konstaterer positive resultat i forhold til nerveledningen og det avvikende proteinproduktet PMP22 med bruk av store doser vitamin C og med et medikament som virker mot et naturlig forekommende hormon som kalles progesteron.